Hun lå under dyna. Sammenkrøllet i fosterstilling mens hun trykket armene mot kroppen foran seg. Som et foster i sin mors liv… Det var der hun skulle ha vært, tenkte hun med seg selv. Det må være den optimale tilstand av lykke; -i sin mors liv. Bare flyte rundt der inne i den varme fostervæsken, høre sin mors hjerte slå, ikke bli satt krav til, ikke føle ansvar, ikke dårlig samvittighet, ikke angst for framtiden, -ikke kjenne noen ting, faktisk…

Hun trakk seg inn i sin lille boble, -inn i sin egen lille verden, og følte seg igrunnen fornøyd med det. Hun trengte ingen andre. De andre irriterte henne bare, -de var forstyrrende elementer i hennes svært så nøye opplinjede hverdag. Hvis noen kom på besøk eller de måtte dra noe sted ble hun irritabel. Hun kjente det langt inne i magen, -i ryggmargen, faktisk. Hun klarte nesten ikke å vente på at alt skulle falle tilbake i sin rytme igjen. Ethvert avvik fra rutinen føltes skremmende, hun fikk nesten panikk av det.

Alt måtte følge et visst mønster. Hun sto opp til samme tid uansett om det var hverdag eller helligdag, hun spiste akkurat det samme hver dag, -hvis hun i det hele tatt spiste…, hun MÅTTE følge den samme trimløypa og ta trimkassetten to ganger hver dag. Klærne i skapet lå sirlig sammenbrettet, alle blyanter var kvesset, i kjøleskapet sto syltetøy, ost og kjøttpålegg pent på rekke og rad, -etter størrelsen….

Hver morgen steg hun opp på vekten. Viste den nedgang følte hun en fandenivolds lykkefølelse, -"Yesssss, hun hadde kontrollen, -hun var sterkere enn dem alle. Ingen skulle klare å presse henne til å legge på seg! Det var hennes kropp! Hun trengte ingen mat, hun trengte ikke kalorier, hun måtte være REN! Hun var sin egen herre. Hun likte å kjenne på knoklene som lå rett under huden, selv om det kunne føles ganske vondt og gnissent både når hun lå og satt. Vanligvis brukte hun å ha en pute mellom knærne når hun sov….

Viste derimot vekta noen gram mer enn dagen før, var helvetet løst! Hun følte seg totalt mislykket og så lite verdt som en kattelort. Hun raste og følte at hun mistet kontrollen på alt og straffet seg selv med tre ganger mer trim og null mat den dagen. Hun MÅTTE ha kontrollen på vekta! Hun orket ikke å kjenne på den følelsen av at flesket klabbet seg på kroppen hennes og at kinnene ble bollete og store.

Og nå lå hun her i sengen og kjente på kroppen sin… At noen i det hele tatt skulle orke å ta i en så feit og uformelig kropp var helt uforståelig for henne. Hun hadde jo en helt unaturlig brei rumpe! Huff, hun grøsset… Hun presset knærne sammen og var glad hun hadde gitt kjæresten avskjed på grått papir. Hun følte intet begjær lenger, hun var inntørket som ei gammel jomfru… Hun hadde ikke behov for noen kjæreste. Hun hadde ikke behov for noen, faktisk. Vennene hadde hun frosset ut, -de var bekymret for henne, hun visste det, men deres mas føltes som en utidig innblanding i hennes private sfære. Bedre at de ikke kom eller ringte i det hele tatt… Det var hennes liv!

Overfor familien følte hun bare dårlig samvittighet for alt hun hadde gjort, alle kranglene hun hadde stelt istand og alle måltidene hun hadde ødelagt. Men de måtte da forstå hvor viktig det var for henne å kunne kontrollere matinntaket? De måtte da se at hun trengte dette? Og at hun slett ikke var for tynn? De overreagerte. Egentlig trodde hun bare at både vennene og da andre var misunnelige på henne og fornærmet fordi de ikke lenger hadde kontrollen over henne. Hun gned hendene mot hverandre. Det føltes godt å ha kontrollen! Og hun skulle ikke gi seg før hun ble VIRKELIG tynn!

Hun sto sakte og stivt opp av senga. Kroppen ville nesten ikke lystre henne, hun følte seg ikke så sterk og kvikk som vanlig. Faktisk var hun litt svimmel og følte et press i brystet… Klokka var 03.30 og hun kunne like gjerne trimme, -hun klarte jo ikke å sove likevel. Hun kunne jo spare inn noen kalorier så hun hadde noe å "gå på" i tilfelle hun ble lurt til å spise noe i helga. Det gjorde hun stadig vekk… Sparte inne kalorier som hun skulle ha å "gå på", men når alt kom til alt ble det aldri til at hun spiste noe mer likevel…. Og det kjentes deilig! Hun ønsket å bli ordentlig, virkelig, skikkelig tynn og lett!

Hun ønsket å føle seg vektløs! Som en engel……….!

 

Og det var det de beskrev henne som også, de som fant henne neste morgen. Hun lå der så blek, spinkel og tander, -hun så akkurat ut som en sovende liten engel…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende