"Gå først du, så skal jeg passe på her bak jeg". Min to år eldre bror skyver meg foran seg inn på den mørklagte, tomme (?) låven hos farmor. Det er mange år siden sist det bodde kyr, hester og sauer her, -nå er det ULVEN som bor her!   Det knirker og knaker litt i gammelt treverk der vi lister oss inn i mørket, det stikker litt i nesa av den spesielle lukta slike gamle fjøs har å by på mens hjertet mitt dunker hardt, -helt oppe i halsen. Åh, så nifst, det er! Men det er en "frydblandet skrekk" (ja for det var kanskje mest skrekk) og storebror skal jo passe på, -bak meg.  Vi sniker oss videre inn i fjøset og plutselig spretter ulven (min far…) opp fra en sauebås, -han knurret og glefser og jeg hyler så rutene dirret i fjøset!! Vi snubler i hverandre og løper så fort vi klarer mot utgangen, -fort, fort, før ulven tar oss!

Ute ruller vi rundt i gresset og hyler av latter mens pappa tar tak i oss og kiler oss, han løfter oss opp og slenger oss rundt og rundt i full fart! Åh, det var jommen ikke verst å være barn, på sommerferie hos farmor i Salten!! 

Dette huset er fullt av historie! -Det var her tyskerne okkuperte størsteparten av huset under krigen mens farmor, farfar og ungeflokken måtte trykke seg sammen på minimal plass. Men det var "noen snille gutter", som farmor brukte å si, -de hadde ikke selv valgt å reise ut i krigen, og krummet aldri et hår på pappas eller noen av de andre ungenes hode de årene de bodde der.  Men det kunne gått galt den gangen en av soldatene gav pappa en stor drops som holdt på å sette seg fast i halsen hans!! Et kraftig dytt i ryggen gjorde susen og dropsen fløy som et prosjektil rett i veggen!

Men det var viktig å være forsiktig likevel. -Feks måtte de hoppe over alle fordypninger de så i jorda, for der kunne det være miner som var begravd rundt husene og langs veien opp til gården. Pappa berget livet takket være et par nye sko en gang han og farmor skulle ta snarveien på en sti der det var mange dammer.  "Pass på så du ikke blir våt på skoene, -ikke hopp i dammene", sa farmor. Dagen etterpå fikk de vite at det et par dager tidligere var lagt ned miner i den stien…. Det var her ei ku tråkket feil og ble sprengt i småbiter. Pappa husker også meget godt at det bare var hatten som hang igjen på gjerdet, da en mannsperson fra bygda var på vei oppover til dem…

Det var på denne gården min tante døde bare 15 år gammel av blindtarmbetennelse, bare fordi legen mente hun hadde "farangen" og det ikke var lett å komme seg til noe sykehus…. På vei opp til dette huset falt min onkel sammen og døde pga. hjertefeil da han var 23 år gammel… Det var også her min farmor i krigens siste dager fødte sitt siste barn, 46 år gammel, mens pappa lå på naborommet og hold seg for ørene. Og han lå i den senga som var "min" mange, mange år, når vi var på sommerferie…..  Jeg elsket å høre min far fortelle om da han var liten gutt, om alt som skjedde i "gamle dager"!  Tenk, som 8 åring  måtte han sy 15 sting i låret uten bedøvelse da han veltet med rattkjelken og en av meiene nesten tok hovedpulsåren i låret…. Og en gang han og en venn badet i elva, som var brådyp, druknet kompisen rett foran øynene på ham! Ingen av dem kunne svømme,- de skulle bare se hvem som var modigst og turte å gå lengst ut… Det var ingenting som het krisepsykiatri den gang, dessverre, men den kvelden fikk pappa gå på kino for å få tankene bort fra det grusomme synet. Snille, omtenksomme farmor….!

Da krigen var over, skulle han og kompisen jommen vise landet sitt sin solidaritet og knuste alle rutene i et hus tyskerne hadde brukt til div. møter og samlinger.   Da la farfar dem over hvert sitt lår og gav dem ris på blanke messingen! De måtte da forstå at huset kunne bli brukt til noe annet, nå som krigen var slutt…!!!

Også mine barn liker å høre historier om da jeg var lita.  Men hva kan jeg fortelle, da?  Annet enn lite spennede historier om påskeferier med tunge, klabbete ski, sommerferier i Salten og "ulv på låven", om da lillesøster ble født, om mitt opphold på RIT da mandlene ble tatt, om da jeg var St. Lucia og  om speiderleirer med lyn, torden og våt sovepose og små anekdoter fra skole og hverdag på 70-tallet….  Opplevde generasjonene før oss  mye mer enn oss?  (Kanskje like greit at vi ble spart for store deler av det som i dag høres ut som "spennende" historier?)  Og, rakk vi å oppleve mer enn det den generasjonen som vokser opp i dag gjør? De som tilbringer store deler av dagen (etter skoletid) foran TVn og PCn, når de da ikke er på handball, hip-hop, musikkskole og kurvball….?? (Og annen organisert fritidssyssel.)

Nei, dette ble ren tankespinning….   Uten begynnelse og uten slutt….Eller, som de sier her i Slovenia  "en historie uten hode og uten hale".  Men det var godt å få det ned på papiret", som det så vakkert heter i ukebladene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende